Cirka klokka tre om natten våknet jeg til en innboks full av bekymringer, og kjente pulsen gå fra 0 til 100 før bena rakk komme på gulvet. Sendte meldinger videre med en gang, vekket roomien min og Adam på luftmadrassen i stua. Det ble mange telefoner, avklaringer, spørsmål. Roomien syns det tok for lang tid, mammaen sa at hun måtte dra, så hun dro direkte til flyplassen. "Neeh, det blir bra. Det er lugnt Victoria, du ska inte uroa dej" var det noen som sa. Chill, det trengtes.
Heldig eller uheldig, dagen i forveien hadde jeg lagt planer med Sofia, Isabel og Adam om å reise rundt øya. Derfor hadde vi leid bil. Før rundturen skulle vi gå Stairways to Heaven med 8 andre. 4300 trappetrinn hver vei. Rett opp, så bratt at til tider er det mer en stige enn en faktisk trapp, som snor seg opp gjennom minijungel og langs åssider, til et punkt der utsikten byr på kyst hele veien. Turen er egentlig litt ulovlig, en vakt kommer traskende på jobb kl. 6.00 hver dag. Derfor måtte vi være forbi et visst punkt på turen før han kom, og vi haddde allerede planer om å møtes kl 4.30 denne morgenen.
Meldinger hjemmefra og varsler fra andre øyboere, midt på natten.
Tsunamien. Jordskjelvet var det 5. sterkeste målt siden skalaen ble oppfunnet. Krigsalarmer ulte hver time etter klokken 6. Og her gikk vi, som en skokk bompiibjørner høye på adrenalinrush og søvnmangel, i en lang rekke opp mot himmelen. 4300 små kneløft er ikke så krevende som man skulle tro, selv om bena skalv på toppen. Mens vi gikk, hamret meldingene inn. Foreldre der hjemme og venner her borte med ny informasjon og nye bekymringer. "Hold dere i høyden. Ikke vær lavere enn 4. etasje". "Hamstre mat og vann så dere klarer dere i fire til fem dager." Da skulle man kanskje tro at det var smart å bli på fjelltoppen da.
Men neida, halvannen time før første bølgen skulle slå satte vi oss i bilene og kjørte rett mot sakens kjerne, Waikiki. Fram til da hadde jeg følt meg veldig trygg, men mot Waikiki ble vi møtt av gule politisperringer. Vi måtte gå siste delen. Travle turist-Waikiki var helt stille, ingen mennesker eller biler å se. Ghosttown. Det var da jeg kjente på pulsen igjen. Jeg hadde en klokke som fra serien "24" på netthinnen, mens vi gikk fra leiligheten min med en sekk full av klær og mat og gikk i skjul i penthousen til guttene. En time før "impact".
Utsikten fra leiligheten var sånn passe god, vi satt i 15. etasje.
Guttene bor i en leilighet som ikke har endret seg siden 70-tallet. Hvitt wall-to-wall carpet, gulltapet, store (nei rettelse, scwhære!) vaser, lysekroner... det er Austin Powers' shagpad. Og jeg tenkte at siden den har overlevd så lenge kom den neppe til å gi opp nå. Noe med å være så mange samlet roet meg heeeelt fullstendig ned. Helt ærlig så vi satt vel nesten med popcorn i hendene og benket oss for å få med oss mest mulig. "Overleve tsunami - check!" liksom. Hvor langt kommer vannet til å stige? Schpennende!!!
En etter en sovnet vi foran BBC, to timer etter var hele krisa avblåst. Vannet hadde gått tilbake en meter, og steget en meter. Høyeste bølgen var på 1 foot. Snakker om antiklimaks. Ikke at vi ville at noen skulle bli skadet såklart, men er en bitteliten bølge så farlig da? I dag kjenner jeg at det var vel best sånn. Og jeg kjenner at leggene mine ikke er så glad i meg. Men ellers vil jeg sende en stor hjertens klem til alle der hjemme som uroet seg selv om jeg labbet avgårde som en annen banan i skogen. Also, takker for gode venner og kitchy leiligheter, jeg hadde tilbrakt dagen i fosterstilling uten dere.
