Overfalt og irritert i Mangalore

Emanuell Desperados fikk seg ny karriere etter Flaaklypa.

«Det er jammen meg varmt i India. Og kanskje litt trangt» var det jeg tenkte mens jeg banet vei ut av bussen i Mangalore sentrum. Stille før overfallet. En mann holder en hånd i ryggen min og dytter meg hardt framover. Den andre hånda åler seg nedover låret mitt. Massen av mennesker rundt meg gjør det umulig å snu seg. «Eeeeew!» Det skulle ta noen timer ennå før jeg skjønte at det ubrukelige mannemennesket kom seg unna med min kjære iPhone Jarle Tommy og Visakortet mitt.

Fine plaststoler paa politiets ventevaerelse i Mangalore altsaa.

«Mangalore Women Police station» ligner på en mexicansk grensepolitibule. Med mindre tequila og flere fluer. Den såkalte Shmita er med meg, fordi politiet ikke kan engelsk, og fordi she's connected. No connections, no anmeldelse. Emmanuell Desperado sitter inne på stasjonen i politiuniform. Gorillaen peker på stolen og grynter. Shmita bukker og sparker meg i leggen så jeg skal se ned. Vi setter oss på trestolene, jeg forklarer til Shmita som oversetter alt til gorillaen. Tror jeg. For hun ler hele tiden, og jeg ler.. ikke så mye. Alt jeg forstår er «report», «foolish girl» og «insurance money». Gorillaen ser på meg, jeg stirrer på barten hans. Vennskapelig dylter Shmitta borti meg, «they want to know why you not take better care of your bag, silly girl». Hahaha. De stirrer på meg som om jeg nettopp rapte alfabetet når jeg forteller hvor mye iPhonen kostet. «It's not just a mobile, sir».

Hva skal man med datamaskin naar man har penn, papir og blaapapir?

Når jeg forteller om den stuslige tafsemannen, ser de i taket. «He groped me» (indignert snufs). «What? He just took your bag and left you say?» Oops, man snakker ikke om sånne ting. Episoden blir utelatt i rapporten. Deretter presenterer Emmanuell kopimulighetene deres: et blåpapir brettes sirlig under forklaringen min. Et stempel, noe som ligner en underskrift, og etter bare syv timer (!) har jeg anmeldelsen min.

Fersk blaamann i full uniform, med cowboyhatt og pisk.

Jeg kan takke Jan «Janpat»Ytrehorn for bildebevis. Jeg holdt på å sette inn et tredje gir i hjertet da han spurte «excuse me sir, can I take a picture?» til Desperados, men gorillaen smilte pent til kamera og poset med forklaringen min. Det er aldri feil å ta bilde av en inder, tydeligvis.

Bangalore - Mangalore

Sandra er sørlending. Typ optimist. De putter noe i vannet der borte.

Du kan lures til å tro at to byer med så like navn ligger nærme hverandre. Men nei. Ti timer med tog tok det. «Ikke lenger enn en god nattbuss-strekning i Norge» tenker du kanskje, og du har såklart rett. Men da har du ikke tatt i betraktning at setene på toget er übertrange. Heldigvis er de også ubeskrivelig ubehagelige. Da var det jo enda godt at vi kan trøste oss med at de har sykt stuslige toalett.

Toalett. På. Tog.

Tradisjonelle toalett i India er ikke klosett, det er et hull i bakken med litt porselen rundt. På toget hadde de opt'et for aluminiumsrand rundt et hull rett ned på togskinnene. Et håndtak på veggen er til for at man skal holde seg fast mens toget deiser inn i et jungelkratt, så må man huke seg ned og sikte.

Silje var også optimist. Helt til Sandra tok True Blood fra henne. Da raknet alt.

Sandra, Silje og Runa la en plan. Vi fant ut at vi kunne unngå dodraugen dersom vi ikke spiste eller drakk før vi boardet Railways to India. Etter et døgn uten mat, seks timer uten vann, i en vogn uten air con, innså jeg tabben. Halvveis mellom bevissthet og dobbeltsyn hørte jeg noen tilby meg «juling, juling, juling!» Med perfekt Oslo-losen dialekt. «Maam, would you like som juling?» Nikk nikk. Pakke med ris og curry i hendene. Og deretter «chai chai chai chai chaichaichaiiiiiii!» for de som heller vil ha te.

Pen jungel å se på i det minste.

For opplysningens skyld, en halvtime fra endestasjon måtte jeg stirre aluminiumshull-draugen i øyet likevel. Men det fortrenger vi til en annen gang.

Denne lille stakkaren ble født i togdoen og falt ned på togskinnene, visstnok. Han overlevde, men herregud for en start på livet.

Burkafail

«Det er så europeisk her, de er vel litt slackere på dress code, tror du ikke?» Siljes uskyldige brune titter på meg, over en hvit t-skjorte med uanstendig korte ermer og en søt blomstrete shorts som etterlater syv centimeter mellom indernes svette blikk og ze junk in ze trunk.


Noen søte små barn ga oss blomsterkranser. Naaaw! Men wait a minute? Hva er det Silje har på seg? Nei, det, hehehe...

Men det var før vi visste om lærernes skumle planer. Professor Janpat og Papa Dims syns vi har det for komfortabelt, inkvartert på trippeltrom med wi-fi i lobbyen og syv piccoloer for hver gjest. Vi skal få oppleve den andre, mer autentiske, a.k.a. slitne, siden av Bangalore i dag. Nemlig markedet. Det de ikke sa var at markedet er foran byens største moske, og dersom byen skulle ha noe så politisk ukorrekt som et «muslimsk område», så ville dette vært det. Og om man kan fortsette den politisk helt ukorrekte tråden og hinte til at det er enda mindre lurt å være relativt sett halvnaken i dette området enn i resten av byen, ja så tar jeg sjansen og kliner til med et slikt hint.


Søt jente på markedet.

Dersom blikk kunne spise må Silje ha vært nam. Vi sto der, litt puslete, en gjeng på cirka åtte nordmenn, og følte på presset. Bilder fra Amazonas hvor en stakkars jungel-hjortekalv har tuslet seg uti en dam med spesielt hissige pirayaer dukker opp på netthinnen. Jeg kunne høre kommentatorstemmen «...kvesse tennene sine. Ai, ai, ai hva har vi her? Dette var ikke lille Bambis dag. Legg spesielt merke til hvordan pirayaene tar seg tid til å sirkle rundt...»

«Jeg må finne et skjørt, nå!» Dermed banet vi vei mellom krydderboder, masala stands, hellig tjukke kuer, genuine Dolce & Gabbana jeans (good price for you maam), og fire kvister delte seg så kommer burkaboden - «her er jeg». Eller noe sånt. Det var ihvertfall umulig å oppdrive et eneste dekkende plagg som ikke var en burka.


Til og med pappdamen er skeptisk.

Alle debatter om kjønnskriminering, tildekking og burka vs. burka-not ble glemt og på kom en herlighet i svart med oransje broderier. Og plutselig kunne en stakkars Bambi trekke pusten mens alle gikk tilbake til sitt og sluttet å stirre. -ish, sånn omtrent. For med nakne tan'ede bein helt ned til joggeskoene kunne det kanskje se ut som om Siljemor gikk kommando i burkaen. Noe som kun er et problem hvis hun ikke sitter, går eller gjør noe annet enn å stå.

Resultat: burka fail.

WoW og wow i Bangalore

Midt i tjukkeste India dukker plutselig et lite stykke Europa opp. Også kalt Bangalore, IT hovedstaden. Her er det temperatur som en god gammeldags sydenferie. Trolig det eneste stedet de selger World of Wordcraft og Skype-headset i bodene. Nerd heaven. De har også Levi's og Adidas på hvert gatehjørne, sammen med fantastiske Coffee Day, med Utrolig God Kaffe. I India liker de ikke kaffe. Nei, gi dem heller en kopp sukker med en sprut melk og et dryss av kaffe på toppen, for den lille kaffismaken. Coffee day reddet livet til en stakkar kaffekjerring.



Uteliv, lurer du? Jodda, i Bangalore har de en bar som hete NASA. Og på NASA har de blått lys og masse rom...greier. Det er generelt sett få jenter å se out n' about i India, de er så hjemmekjære disse indiske damene. Vår lille samling frekke norske tøser utgjorde derfor ni blonde fakkeltårn av bleik femininitet i det macho spaceheaven. Sammenheng mellom tema for bar og generelt ståropphopning av space og Star Trek fans forresten? Nerd heaven... Anywayz, mojitos, daquiris, GT og Long Island Iced Tea er så billig som du skulle tro. Kanskje litt billigere.

Deilige Delhi

«Dhuum dhuum dhuum dhuum nattkjol med urin. Djeng djenge-djenge-djenge djeng djenge-djenge-djenge nattkjol med uriiiii-iii-iin…»

Himmelen er liksom ikke den samme i Delhi. Den er grå og sola er rød. En gang i blant tror jeg at jeg ser en stjerne i det grå, men jeg har blitt lurt. Det var bare en satelitt.

Sebastian og Sandra fullstendig integrert i Indisk mote, i et eller annet islamsk tempel jeg burde huske navnet paa.

Rundt nesten hvert hjørne står en inder med buksene rundt anklene og gjør sitt for å holde liv i de grønne lungene. Ingen kan huske sist det regnet. Likevel er det gulbrune sølepytter langs fortauskantene og gatene. Ingen bot for offentlig urinering sier du? Gleden over å plaske i pyttene med rosa cherocks visnet bort i det lille barnet i meg. Isj!

Jeg har på mange måter dødd og komt til landet langt bortenfor månen, lenger enn du tror, dit Teletubbiene bor. I hvertfall ser det sånn ut, for jeg er omringet av Tinky Winkyer, Lalaer og Poo, om kanskje litt mer glitrende og brunøyde varianter. Damene her har sarier i farger som kan framkalle epilepsi, eventuelt et lite gledesutbrudd. Jeg blir litt sånn varm inni meg. Samme effekt som Mummidalen eller nytrekt kaffi-lukt. Må bare smile.

India er et land fylt av knesfetisjister. De er også svært glad i skuldre og i hudlappen rundt armhulen, dubbet «sideboob» for de som ser på Scrubs. Dette har faktisk IKKE ført til at den enklere halvdelen av befolkningen har blitt sendt til fagkyndig sexolog og gruppeterapi for å avsløre hvor i barndommen det gikk så ufattelig galt. Nope, resten av oss må træ på oss langbukser med ekstra knäskydda og heldekkende, vide t-skjorter i tett opptil førti grader. Actually.

Turistene i Delhi tvinges inn i latest burka fashion.

I Old Delhi har tuktukene vanlig sykkel, ingen mopedmotor. Der kan du se pinnemennesker sykle febrilsk med en vogn det sitter to bælfeite middelklassehelter i. Fem minutter unna og noen meter under bakken har de en metro som får våre undergrunnsbaner til å se ut som kyretransport. Inderne hever skuldrene og sier "this is India".

Onkel Reisende Mack

Jeg orket ikke mere wordpress bildeterror og flyttet alt fra happiicamper over hit istedet. Saa derfor hiver jeg ut masse posts paa loepende baand, live to you from Himalaya-byen Shimla.

BTW: Dagens twistpose gaar til Sebastian. Han kom nettopp inn med nytrukket LavAzza Barista cappuccino (with skimmed milk!) til meg, helt uoppfordret. Sweet! Snilleste snillesen :)