Sandra er sørlending. Typ optimist. De putter noe i vannet der borte.
Du kan lures til å tro at to byer med så like navn ligger nærme hverandre. Men nei. Ti timer med tog tok det. «Ikke lenger enn en god nattbuss-strekning i Norge» tenker du kanskje, og du har såklart rett. Men da har du ikke tatt i betraktning at setene på toget er übertrange. Heldigvis er de også ubeskrivelig ubehagelige. Da var det jo enda godt at vi kan trøste oss med at de har sykt stuslige toalett.
Toalett. På. Tog.
Tradisjonelle toalett i India er ikke klosett, det er et hull i bakken med litt porselen rundt. På toget hadde de opt'et for aluminiumsrand rundt et hull rett ned på togskinnene. Et håndtak på veggen er til for at man skal holde seg fast mens toget deiser inn i et jungelkratt, så må man huke seg ned og sikte.
Silje var også optimist. Helt til Sandra tok True Blood fra henne. Da raknet alt.
Sandra, Silje og Runa la en plan. Vi fant ut at vi kunne unngå dodraugen dersom vi ikke spiste eller drakk før vi boardet Railways to India. Etter et døgn uten mat, seks timer uten vann, i en vogn uten air con, innså jeg tabben. Halvveis mellom bevissthet og dobbeltsyn hørte jeg noen tilby meg «juling, juling, juling!» Med perfekt Oslo-losen dialekt. «Maam, would you like som juling?» Nikk nikk. Pakke med ris og curry i hendene. Og deretter «chai chai chai chai chaichaichaiiiiiii!» for de som heller vil ha te.
Pen jungel å se på i det minste.
For opplysningens skyld, en halvtime fra endestasjon måtte jeg stirre aluminiumshull-draugen i øyet likevel. Men det fortrenger vi til en annen gang.
Denne lille stakkaren ble født i togdoen og falt ned på togskinnene, visstnok. Han overlevde, men herregud for en start på livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar